Profil: Kurator Nina Sørlie

Den vakre murbygningen som ligger i starten av Bygdøy allé er hovedkontoret til Aars, Møller-familiens familiebedrift. I denne bygningen befinner mesteparten av Møllersamlingen seg til vanlig, og det er også arbeidsplassen til Nina Sørlie, kurator for samlingen.

Et par dager etter åpningen av utstillingen «Eksponert» på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden har vi avtalt et møte med Nina Sørlie. Vi er litt tidlig ute, og treffer på henne mens hun er i ferd med å bære inn innrammede fotografier fra en varebil.

– Dette er bilder som har kommet tilbake fra Henie Onstad, bilder som ikke ble med i utstillingen. Det har vært noen runder med bilder frem og tilbake under planleggingen av utstillingen i løpet av det siste året, forteller hun.

Helt frem til midten av desember kan publikum glede seg over å se fotografier fra Møllersamlingen på Henie Onstad Kunstsenter. «Eksponert» er kuratert av Henie Onstads fotokurator Susanne Østby Sæther, og viser 270 verk fra samlingen. Sørlie, med sin inngående kjennskap til hele samlingen, har jobbet tett med fasiliteringen av utstillingen, og også for den tilhørende boken «Eksponert» utgitt på Press forlag.

Gjennom sin lange karriere i kunstbransjen har Nina Sørlie jobbet for blant andre Nasjonalmuseet (den gang Nasjonalgalleriet), Blomqvist Kunsthandel, Kistefos-museet, for Christen Sveaas’ private samling, og for Kaare Berntsen. Da sistnevnte la ned driften fikk Sørlie en telefon fra Harald Møller som lurte på om hun ville være kurator for Møllersamlingen. Det var et morsomt møte forteller hun, selv om hun poengterte at Harald Møller nok hadde større kunnskap om fotografi enn henne selv.

Men hun er god på å håndtere samlinger, og har et godt blikk for å henge opp kunst. Uansett Sørlies kunnskap om fotografi eller ikke, han valgte å satse på henne. Da hun begynte i stillingen i 2013 dreide det seg om én dag i uken. Nå er det en fulltidsstilling, og samlingen har økt fra 600 til 1000 bilder.

En allsidig hverdag

Sørlie har en mastergrad i kunsthistorie, og under arbeidet med samlingen kom også interessen for å videreutdanne seg innen fotografi. Med kunnskap kommer interesse, og med interesse lidenskap og engasjement. Sørlie opplever at fotografi kan være et helt annet verktøy til kommunikasjon enn både maleri og skulptur som hun tidligere har arbeidet mest med.

– Det skjer ikke at jeg ikke blir stoppet når vi monterer nye bilder – det er en lav terskel for å kommentere et fotografi. Vi liker å tenke at fotografi er et mer demokratisk medium.

Utrykksmessig er ikke fotografi så forskjellig fra annen kunst, og med tanke på det å ta vare på en samling så er det jo sammenlignbart. Men fotografi er vanskeligere å verdivurdere, forteller Sørlie.

Alle møterommene i bygget er dedikert til en fotograf. I rommet hvor vi sitter henger et av Per Berntsens vintermotiver. På vei til møterommet passerer vi en enorm print av Tom Sandbergs motiv av en kvinne som ligger på en brygge med rompa bar. Bildet dekker hele veggen

– Dette bildet hang i resepsjonen før, men vi valgte å flytte det, forteller Sørlie. Noen blir støtt av slike bilder, vi må ta hensyn i forhold til religion, til nakenhet og nå Metoo, for eksempel.

Sørlie beskriver jobben sin som allsidig, noe som passer henne utmerket. Hun er en person som liker å få ting gjort, og å ha oversikt, og hun er heller ikke redd for å ta i et tak. Ingen A4 tilværelse med andre ord.

– Alle bildene i samlingen er registrert i en base som oppdateres kontinuerlig. Jeg har oversikt over hvor alle bilder befinner seg til enhver tid. Det er også en del av jobben min å følge med på hva som skjer på gallerier og auksjoner med tanke på innkjøp.

Noe av det aller morsomste jeg gjør er å lage satellitt-utstillinger, mindre utstillinger som henger i Møller Eiendoms lokaler, både de som leies ut og bedriftens egne kontorlokaler. Hva som henger hvor er opp til meg. Jeg tar meg av hele logistikken, sørger for transport og henger opp bildene selv der det fysisk er mulig. Både på co-working stedet Mesh, som nylig flyttet inn i Møller Eiendoms lokaler på Youngstorget, og på Laboratoriet på Harbitz Torg er veggene fylt med bilder fra samlingen. Vi bruker samlingen mer og mer aktivt, og vi har et ønske om at alle skal få et eierskap til den, forteller Sørlie engasjert.

På Laboratoriet på Harbitz hang serien «End Game» av Mikkel McAlinden som nå vises på Henie Onstad. De ansatte syntes det var trist at bildene skulle være borte helt til jul. Vi hentet bildene like før åpningen på Henie Onstad og noen dager senere hadde vi hengt opp Hilde Honeruds bilder fra serien «GYM». Honeruds bilder skled rett inn, de har en historie å fortelle. Det mest tilfredsstillende er å knekke koden med rommene, ikke for at det nødvendigvis skal være pent, men at det setter i gang en dialog.

Møllersamlingen har ikke et spesielt fokus, fotografiene er kjøpt inn etter hjertet, con amore, men hele veien er det en dialog med fortiden, det klassiske, uten at det er et «must». Det siste året har det blitt opprettet en liten gruppe med medlemmer fra Møller familien og nøkkelpersoner fra Møller Eiendom og Møller Mobility som sammen med Sørlie møtes en gang i måneden og diskuterer nye innkjøp. Gruppen fungerer fint sier Sørlie, og fremhever viktigheten i at den er sammensatt med tanke på spredning i alder.